Bak fasaden
Bak fasaden Trondheim og Bodø 2024
Med Bak fasaden på litt avstand klare man kanskje å sjå det i et større perspektiv. Trondheim og i Bodø vart Bak fasaden veldig forskjellig, å det e det som e så bra. For klart det vart to ulike event, fordi det det e menneskan som skape feelingen/vibrasjonen. Hvorfor vi lager fasadaer. Mange av oss gjør det kanskje for å passe inn og unngå å føle oss utenfor. Eller kanskje vi ikke er villig te å ofre prinsippene vår for å oppnå aksept. .Men når æ ser Bak fasaden, ser æ det e så my mer enn det., det handle om autentisk, genuine, nakne menneske møta som e befriende og interessant. En ekte connection du kjenner bruse i hele... systemet. Føle energien treff dæ, rette i fletta. Sjelden ser vi sporan vi etterlatte oss hos andre. Vi trur itj vi sett evigvarende minna, men kanskje vil det vær en ekstrem betydning som kan vær livs endrende for andre. Kanskje e det, det mange av oss e på søken etter. Ka skjer om man går igjennom livet og ikke møt genuine ekte menneska? E det da tanka som ikke "bra nok", utilstrekkelighet poppe up ……Kanskje e det så enkelt og vanskelig på samme tid, når man føle at det mangle en forbindelse - ekte kontakt med dæ sjøl og me andre og da kan det føles tomt og meningsløst. Så kossen oppleve man ekte connection.......æ trur så leng du itj tør å vær dæ sjøl, så vil du aldri "pass inn", non plass. men våge du det, da vil du møt dine, som frekvensere på samme nivå. Vær tro mot din integritet. Me hjerte i halsen og i handa, stor takk te all som brukt av si tid! Både foran og bak fasaden.Målet med Bak fasaden, e at du går derfra å føle dæ digg og like dæ sjøl, litt mer enn når du kom!
anima yoga What you can feel but not see
BAK FASADEN MIN
Vibeke Melby
Hvorfor skaper jeg Bak Fasaden har mange spurt om......
 |
|---|
Det e bak fasaden alt det betydelige skjule seg, alt det vi itj ser men som alle føle på. Som lita klart itj æ helt å skjønn koffer det stemt itj overens det verbale og kroppsspråket te menneska rundt. Nesten et helt liv i etterkant ser man akkurat det samme. Ka e det som gjør oss så svak at vi itj tør å uttrykk våre egne meninga eller tanka i frykt om å ikke bli en del av flokken. E itj det når vi allle tenke og ytre samme det begynne å bli farlig? Når gruppetanken tar over og du ikke tenke over det engang av at du itj tenke sjøl? Det e det ingen som synes e rart. Mest parten av oss heng oss bare på i det dragsuget i ditt nærmiljø. Men det e absolutt lettest, sikkert? Minste motstandsvei.... Av en eller anna grunn så lære æ på den harde måten, den ensomme og vanskelige veien. Men også, den som gir mæ mening.
Å være utenfor, det e helt vanlig for meg. Noen ganger velger jeg det kanskje selv og andre ganger ikke. Men… føle seg malplassert. Man finner ikke sin plass og sin flokk.. Mangel på ekte synkronisering... Klart man ikke gjør det når man bare later som. Å aldri helt få være meg.. Det jeg ønsker å få frem er det at å stå utenfor er ikke nødvendigvis noe negativt, og at folk flest fører en fasade på en eller annen måte. Jeg ønsker å hjelpe de som lar utenforskap bli et hinder i sin hverdag. Og lære de teknikker slik at mentale utfordringer blir lettere å leve med og deretter kanskje vil de se verdien i seg selv og når de gjør det da vil også medmennesker se verdien i de. Yogaen regulerte nervesystemet mitt, på en måte som sakte men sikkert hjalp meg slik at jeg begynte å føle meg selv uten å kave sånn etter å passe inn i samfunnet. Dette er noe jeg vil videreformidle til andre. -At det finnes noen verktøy der ute som gjør hverdagen lettere å stå i- uten maske! Det beste med å komme på en yogaklasse for meg var at jeg bare kunne sette meg på matta mi, for der var det ikke forventa at man skulle mingle. Det var plass til meg. -Å være sammen med andre, men samtidig kunne jeg bare være meg. Jeg slapp å stresse med hva jeg skulle si for å "passe inn" i en type tankesett. Rolig og forsiktig, i mitt eget tempo, kunne jeg begynne å praktisere. Og dypere ned i lagene jeg kom inni meg, friere ble jeg. Nervesystemet og hormonnivået mitt var blitt regulert til en utgave av meg som jeg kunne stå inne for.
Hvorfor skaper vi en fasade? E det fordi vi trur de andre liker oss bedre om vi er vellykka? Og ka e egentig "vellykka"? -E det for å skjul kem vi egentlig e? -For å beskytt oss fra å bli såra? -Eller e det fordi vi egentlig ikke like oss sjøl? -Og koffer like vi itj oss sjøl? -Og kordan påvirke det varige skuespillet den organismen vi e over lengre tid? Det evige tankejaget, Sjå mæ, En evig følelse av dårlig samvittighet Og et liv marinert i løgna.. -Ka skjer om «dæm anderan" fall for skuespillet ditt? Får du en plass blant dem anderan som late som, i en flokk på dæmmers premissa? Føle du dæ bedre da? Men kordan finne sin plass når alle bare late som? Kordan navigere riktig da? Koffer holde vi på fasadan vår?Gjør vi det for å itj fall UTAFOR? Og korfor vil vi vær innafor?