Hvilke historiske/filosofiske forutsetninger og prosesser i oss selv er det som legger grunnlag
for utenforskap?
Ellen snakker om «andregjøring», det at vi skiller andre vesen fra oss selv. Vi skiller mellom
min egen gruppe og andre grupper. Dette kan være sosialt, rase, kjønn, eller i religion og
politikk. Dette er sosialt betinget utenforskap. Men personlig skiller vi også andre ut på
bakgrunn av vår egen kulturelle bakgrunn og historie, der vårt eget selvbilde og ideen om oss
selv er blitt formet. I det vi skiller «andre» fra oss selv blir vi mer adskilte og mer ensomme.
Vi lever i en kultur der vi er veldig individfokuserte og man fokuserer på å skape seg selv, sin
egen karriere og være sin egen lykkes smed.
Når startet atskillelsen:
På 1700 tallet under opplysningstiden startet samfunnsmessige endringer der kirken fikk
mindre makt og dette fellesskapet rundt Gud ikke lengre hadde like sterk samlende kraft,
samtidig som vitenskapen vokste frem sammen med en kunnskap om naturen som en
målbar enhet og menneskene som en levende kraft separert fra naturen og med intelligens
som overgikk Gud og naturen. På dette tidspunktet glemte menneskene sitt forhold til alle
andre levende vesener, vi var ikke lengre så nærme naturen. Vi skilte oss ad med resten av
de levende vesenene på kloden og så naturen som «de andre».
Vi har fortsatt å sette slike grenser for hva vi inkluderer i vårt fellesskap. Vi inkluderer ikke
lengre naturen og dyrene som levende i lik forstand som oss selv. Vi anser naturen som noe
vi kan utnytte for vårt eget formål og vi tillegger ikke dyr de samme sansene som mennesker,
på tross av at de kjenner sorg og smerte som mennesker.
Og i det øyeblikket vi overser og fornekter denne koplingen til andre levende vesen, så blir vi
selv litt mindre menneskelige. Vi ser ikke lengre oss selv som relasjonelle, som del av en
helhetlig evolusjon og som del av en flokk. Vi separerer oss, og vi blir også selv mer atskilte
og mer ensomme.
Evolusjonens tvetydighet, samhold og biologisk skepsis:
Mange av de gamle visdomstradisjonene har mye felles ideer med nyere moderne forskning
innen psykologi, evolusjonell psykologi, kognitiv vitenskap og neurologi. Det bildet som vi har
med oss på evolusjonen hvor vi hører om Darwins survival of the fittest og kampen om
tilværelsen i verden, går gjerne mot den moderne forskningen.
Den moderne forskningen i våre dager går mye på hvordan vi som mennesker er blitt til
igjennom en felles evolusjon og vår evne til samarbeid og til å ta vare på hverandres avkom
og jobbe sammen for å løse problemer. Biologisk har dette gjort oss så knyttet til hverandre
at vi kan lese hverandres nervesystemer som åpne bøker. Vi kan speile hverandre hele tiden,
og på den måten kan vi ikke egentlig si at andre er utenfor. I det vi kutter noen ut, så gjør vi
noe med denne biologiske enheten vi er utviklet til.
Ellen snakker om at vi mennesker ofte blir servert verenshistorien spekket med kriger og
fientskap mellom mennesker og mellom mennesker og arter, mens vi på den annen side

glemmer å fortelle oss selv historien om menneskene i lys av evolusjonen, der vi har vist
evne til samarbeid og omsorg for hverandre. Kroppen og sinnet har utviklet seg basert på
samarbeid og omsorg fra hverandre. -Dette ligger i oss biologisk.
Men vi blir samtidig engstelige når vi ser noen som er annerledes enn oss selv, det kan være
en trussel mot vår flokk. Det kan være noen som har med seg andre gener eller andre
bakterier. Dette kaller Ellen biologisk skepsis. Vi mennesker har en evne til psykologisk å
kategorisere ting. Dette gjør vi med mennesker og ting vi omgir oss med, for å spare hjernen
vår for kognitiv kapasitet.
«Having bias doesn`t make us rasist, it makes us human.”
Men det er hva vi gjør med dette biaset som sier noe om hvem vi er som menneske. Er vi
villige til å la vår frykt for det fremmede overta? Ellen snakker om å bygge bro over den
skepsisen og kategoriseringen som ligger i oss.
Hvor er vi i dag? Har vi noen backing i vår streben?
Vi lever i et høyteknologisk samfunn hvor mye går veldig raskt. Det skaper mye engstelse når
forandringer skjer veldig fort. Før var verden mye større, mens nå har vi tilgang til alt i
verden, hele tiden. Samtidig er menneskene blitt stilt over et hav av muligheter og er blitt
mer fokuserte på å være selvstendige ansvarlige for eget liv. Vi har gjort oss selv til vår egen
Gud og skaper, sier Ellen, og vi har fjernet alle de andre omstendighetene rundt oss som
spiller inn. -Og dette skaper ensomhet og stress. Hvem backer oss i vår ensomme streben og
prosess?
Har vi glemt alle som har gått før oss i evolusjonen?
Vi er ikke så flinke lengre til å se at vi alle er her i kraft av de som har gått før oss. Alle er vi
født inn i dette livet helt hjelpeløse, vi har alle mennesker som har tatt vare på oss, alt vi kan
har vi lært av noen andre igjennom livet. Det at vi lever i det samfunnet vi lever i kan vi takke
andre for. Men dette glemmer vi ofte i vår streben etter selvstendighet.
Dette kan være med å forsterke engstelsen vår, og gjøre at vi ekskluderer andre. Da unnlater
vi å se at vi alle er del av en samme evolusjon og menneskelighet.
De spirituelle tradisjonene er opptatt av felleskap:
Ellen forteller at mange av de spirituelle tradisjonene har et felles fokus på dette fellesskapet
og tilhørigheten vi fødes inn i og er avhengige av. Både innen natur religioner,
stammesamfunnet, buddhisme, er man opptatt av å se det relasjonelle i mennesket og
fremheve de sidene som handler om omsorg, medfølelse og samarbeid som handler om det
limet som holder samfunnet sammen.
Innenfor spirituelle tradisjoner er dette noe man øver på. Og i noen tradisjoner er det slik at
når du snakker om «jeg», så snakker du ikke bare om deg selv som er så og så gammel og har
utrettet sånn og slik i livet, men du snakker om et jeg inkludert din famile, dine forfedre og
samfunnet rundt deg. Så det kan være snakk om en annen type identitet som ligger i «jeg-
et» utifra hvilken kultur du er født og oppvokst i.

Så, hva skjer i yogaens verden?
-Er det annengjøring eller inkludering som skjer i yogaens verden?
Yoga har ikke vert så lenge i vår kultur. Det startet så smått å komme på 30 tallet og senere
på 70 tallet ble man interessert i østlige tradisjoner og hippietiden tar inn Yoga og
meditasjon.
Hva skjer når man henter inn tradisjoner fra østlig kultur og planter ideen om dette i vårt
hyperindividuelle samfunn? Da skjer det veldig fort at man oversetter disse tradisjonene til
våe egen hverdag. Vi tar det for gitt at man gjør det på samme måte. Vi tar det forgitt at når
en person i Norge, så gjør den yoga på samme måte som en person i India, Tibet eller Kina.
Vi glemmer at utgangspunktet kanskje er forskjellig. Vi kutter ofte ut alt det som vi i vesten
ser på som kulturell staffasje, vi skal bare ha teknikken og vil fjerne alt det som vi knytter til
religion og spirituelt.
Da skjer det at vi tilnærmer oss meditasjon og yoga på lik linje som veldig mye annet vi gjør;
dette er noe jeg skal lære meg og mestre. Man skal mestre sinnet sitt og lage seg en egen
yogapraksis. Og mye av det som vi tror er spirituelt rundt yogaen, er mer selvhjelp, der man
fokuserer på den enkelte. Også glemmer vi at det disse tradisjonene gjør, er å inkludere deg
som menneske i en større sammenheng. Det er det som er backingen din! Det er det som
gjør noe forskjell for deg. Det er det som gir deg støtte på veien.
Det å gå inn i en spirituell tradisjon, det handler også om å gå inn og bli del av et fellesskap
og ha støtte i en tradisjon.
Yoga i dag:
Det som har skjedd med yoga de siste årene er at yoga har gått fra å være noe veldig
alternativt og marginalt på 70 tallet, der det var alternative menneskers livsstil til å bli en
stor wellbeing industri som legger vekt på det individualistiske. Du skal ha en fin yogapraksis,
di skal dra på yogaretreater, og det er et slags imperativ om å være perfekt.
Ellen beskriver hvordan yoga fremstilles i sosiale medier:
«det er tynne hvite kvinner som aldri svetter, som gjør avanserte yogastillinger mens de sier
at asanas ikke er viktig»
I prototypen på hvordan yoga fremstilles i vesten ser det ut som man må være tynn og
vellykket for å drive med yoga. Men heldigvis er ikke virkeligheten slik sosiale medier er.
Yogavirkeligheten er ifølge Ellen de mange små yogastudioene rundt omkring der folk blir
godt tatt imot og føler en tilhørighet.
Yoga er en av de raskest voksende industriene som omsetter for milliarder av dollar. Den
delen av yoga forskes det mye på. Det er forbausende mange som svarer i
spørreundersøkelser at de praktiserer. På tvers av all økonomisk nedgang selges det stadig
flere yogamatter, det er stadig flere som praktiserer og flere retreater sentre dukker opp.
Wellbeing industrien blomstrer altså.
Men hva vil Ellen si om Yoga som spirituell tradisjon?

«Det er full forvirring, med OM meg her og OM meg der!», men på den annen side har du
India hvor tradisjonen kommer fra og hvor det indiske nasjonalistpartiet tar yoga tilbake og
hevder det en hinduistisk tradisjon.
Så på en side er yoga knyttet til en nasjonalistisk tradisjon, mens man på den annen side har
yoga som en wellness industri.
Ellens påstand er at yoga kan aldri være separat fra etikk.
Yoga har alltid handlet om det. Yoga har ikke vert de vellykkede menneskene som har reist
på yoga retreater og har hatt masse penger. -Yoga har vert de som har gått fra samfunnet og
søkt sannheten, og har gitt opp alle de materielle godene og den familiære tryggheten og
søkt kunnskap og innsikt i eget sinn. De har søkt innsikt i hva det er å være menneske. Ofte
har de, for de de har jobbet med seg selv, utviklet mere dypere innsikt og klokskap som de
har ført tilbake til samfunnet. Man kan se den dag i dag i Nepal, at de som har meditert
masse og søkt innsikt, de får besøk fra samfunnet som ønsker innsikt og råd fra disse
opplyste munkene.
Man kan ikke gå den yogiske veien uten å ha et etisk fundament. Vårt samfunn er litt
annerledes enn de østlige samfunnene, i de østlige samfunnene har man alltid sett på disse
yogiene som verdifulle. Man har derfor alltid vert villige til å sponse disse med mat og
aktivitet, fordi man har sett at det er verdifullt at noen mennesker får en dypere innsikt og at
disse gir verdi til samfunnet og bruker sin tid på det. Men så vet man at ikke alle kan bedrive
tiden sin med dette, fordi folk må jobbe og forsørge sin familie.
Her har vi en annen setting der yogier må ut også å tjene penger og man ser ikke på dem
med den samme verdien som man gjør i Østen.
Hvis man ser tilbake på gamle østlige tradisjoner, så har de ofte dette inkluderende synet på
samfunnet, at vi skal se på livet som et prosjekt vi gjør sammen. I den sammenheng er ikke
yoga en tradisjon for selvrealisering, men snarere en tradisjon som handler om
relasjonsrealisering.
Igjennom yoga har vi muligheten til å erkjenne vår relasjon til alt levende, og vår nærmeste
biologi er vår egen kropp, som er del av vår evolusjon, som er del av vår historie, våre gener,
vårt nervesystem og vår interaksjon. Man kan bli mer åpen for det og mer takknemlig
kanskje. Man kan oppleve denne relasjonen og kan få en frihet fra denne overdrevne
nevrotiske individualistismen om å være noe og skulle hevde seg hele tiden, og man kan
hvile i en sammenheng og relasjon til alt det levende.
I buddhismen har man uttrykt dette i 4 setninger:
-May all beings have happiness and the causes of happiness
-May they be free from suffering and the causes of suffering.
-May they never be separate from the joy that is the void of suffering
-May they remain in the boundless equanimity, free from both attachment of those ones
and rejection of others

Det første man må gjøre når man praktiserer denne tradisjonen er å praktisere og meditere
rundt likeverd. Du kan ikke gå den spirituelle veien før du har «equinimity», eller likevekt. Da
ser man at alle levende skapninger har den samme natur og vi er alle forbundet.
«Ingen blir fri eller opplyst før alle andre også blir det». Det er i denne sammenheng at ideen
om et helt selvstendig og autonomt selv blir en illusjon!
Vi kan ikke se oss selv annet enn i relasjon til andre. Vi er alle en datter, en mor eller en
søster eller bror. Vi er alle noen i relasjon til andre. Dette får vi en mulighet til å se gjennom
yoga, hvor vi kommer sammen og puster og kjenner vår relasjon til andre. I en yogaklasse
sammen med andre mennesker kan vi puste sammen og slippe ned guarden og åpne hjertet
litt, komme litt ut av hodet og ned i kroppen og kjenne vår relasjon til alt levende.
Ellen forteller at i Tibet så sier man «use your mind», mens man peker på hjertet sitt.
Det er det yoga handler om!