top of page
IMG-3747.PNG

Takk for din tid og energi

Lite og intimt. Nye bekjentskaper, stier som krysses, varme, glede, delte livserfaringer, forståelse, refleksjon og ikke minst vennskap som kanskje skape ringvirkninger lengre enn langt. Følg intuisjon og hjerte ditt, det kan skap magi. Fra sjela mi te di, takk te alle som valgt å tilbring av sin tid.

Yogadag 2024 - ME HJERTE I HANDA

er så smått igang. Lør 21.sep 2024 skjer det igjen.

Referat BYD 2023: Welcome
Untitled

Sitater fra Uma Feed om BodøYogaDag:


Da jeg ble invitert til å komme til BodøYogaDag for å snakke kjente jeg umiddelbart at dette skal jeg gjøre. 

Jeg kjente at arrangøren hadde et genuint ønske og hjerte for konseptet, tema, for deltakerne og for oss inviterte. Det er ikke hverdagskost ! 


For en dag, for et konsept og for en nydelig gjeng! Både arrangør og deltakerne stilte med hjerte i hånden. Det er varmer og det skal jeg love deg setter spor!

Uma Feed

Untitled

Yogadagen i Bodø var en påminnelse om at yoga er mer enn det glansede verdenen "wellbeing industrien" promoterer: yoga kan bidra til bedre livskvalitet for alle- også de som faller utenfor samfunnet

Ellen Johannesen

image0_edited_edited.jpg

Nydelig dag med masse fellesskap og kjærlighet. Flott å samles med masse fine mennesker. Back in the ring støtter opp om alle som har følt på utenforskap, og jobber for å skape gode fellesskap, så det var en selvfølge for oss å komme på Bodø yoga dag. Godt med faglig påfyll av yogafilosofi og gode foredrag og yogatimer. 

Sol Viksjø

Image by Steve Johnson

«Jeg ble positivt overrasket over eventet. Det hadde en felles overordnet mål med en tydelig
rød tråd. Jeg kan gå fra en yogaklasse som handler om inkludering og det å være i fellesskap,
og rett ned på et foredrag om temaet.»

Sitat deltager

Referat BYD 2023: Testimonials

Notater foredrag Back in the Ring _ Albin Bendu og Sol Viksjø
Referent Silje Arnesen Siljehaug

Back in the ring startet I 2012 etter Alex startet med yoga for innsatte i Ila fengsel, etter en
tur til India. Albin forteller at det var slik han møtte Alex.
«Alex dro på plata i Oslo og pushet yogaen sin» og han fikk med seg 10 stykker.
I starten var det vanskeligere enn han hadde trudd. Alex fikk med seg flere til India, men det
skulle vise seg at det var vanskelig å holde seg på matta for de rusavhengige. Året etter tok
han med seg 20 stk, det ble ifølge Albin enda værre..
Etterhvert fikk imidlertid Alexs prosjekt økt oppmerksomhet ettersom han tilbake i Norge
klarte å vise til positive forandringer hos 15 innsatte. Dette oppdaget kriminalomsorgen.
Sol skyter inn at Back in the ring tilbyr gratis timer i 25 byer og i 17 fengsler. Hun hadde
akkurat vert i rusbehandling i Oslo og fikk gratis yogakurs der. For henne handlet det om å
komme sammen med andre og puste, dette gjorde godt for en kropp som hadde mistet
kontakten mellom hodet og kropp.
«Det å bare ligge i savasanah etter en intens ashtanga er en himmelsk følelse. -Et fellesskap
med folk som var like som meg. Helt fantastisk! Det ga meg en styrke å bli kjent med meg
selv, i kroppen og på matta.»
Hun forteller om hvordan hun ble bevisst hvor slem hunvar med seg selv.
På baksiden av t-skjorten har Sol back in the rings motto «Uten handling- ingen forvandling».
Back in the ring har siden oppstart utvidet og har nå over 500 deltakere, hvor 60% er rusfrie.
«Det som var kult etterhvert var at Alex så at det var noen som ble rusfrie» sier Sol. Hun er
en av mange brukere som ble tilbudt yogalærer kurs. Siden 2016 er hun tilbake i hjembyen
Bodø, hvor hun underviser i yoga gjennom back in the ring.
Sol forklarer at hun ønsker å gi tilbake og vise folk den følelsen hun har med fellesskapet.
Målet til Alex handler om at yoga er mye kraftigere enn å proppe seg full av medisin, man
kan bruke yoga til at kroppen kan reparere seg selv.
Albin forteller om Nøsen, der Back in the ring samles to ganger årlig på fjellhotellet i Valdres.
Gjennom Back in the ring kan man bo og arbeide på Nøsen. Nøsen driftes av Back in the ring
og deres brukere. Albin beskriver Nøsen som et slags Back in the ring tempel.
Sol forklarer «Nøsen er mitt andre hjem». Nøsen er et senter hvor det holdes kurs og
seminaerer. Back in the ring deltakerne kan komme og ha arbeidstrening der, med drifta v
hotellet eller kjøkken, man får attest på arbeidserfaringen og man kan sone etter paragraf
12, og man blir del av alle retreatene som er der. Det er nemlig et yndet sted for
verdenskjente yogalærere og yogainteresserte. Det er et sted for alle, men Sol sier at back in
the ring deltakerne har spesielt stor aktelse blant de som kommer til Nøsen. Stedet tilhører
på en måte Back in the ring.

Albin forteller hvordan man kan gå opp i fire ulike grener hos Back in the ring.
Albin har selv gått opp de fire grenene og gir nå tilbake til andre som trenger det.
De understreker at yoga ikke er en behandlingsform i seg selv, men at det kan brukes som en
støtte og for å ta vare på seg selv.
Back in the ring kan skilte med liknende bedring hos brukere som det Prison yoga i USA har,
der James Fox, som Alex jobber med, opplevde at yoga bidro til endring hos fanger som satt
inne på livstid. Flere endte med å få permisjon på tross av avtale om livstidssoning uten
perm.
Albin påpeker at 5 minutter av din egen tid for deg selv er det du trenger til å begynne med.
Men man må ha tålmodighet. Tålmodigheten er den verste fienden å jobbe mot sier han.
Man må holde seg gående, og plutselig så løsner det.
Det er ikke bare-bare for lærerne heller. Man må vente på dem som trenger tid.
Belønningen kommer når folk har praktisert litt, og det løsner opp i nervesystemet. Da
starter mange å fortelle og slippe opp.
Hos Back in the ring er alle velkommen!
Poenget er å 2slippe guarden», og Back in the ring inviterer alle som vil jobbe med seg selv
og ta comeback i livet inn. Albin sier han har lært å være til stede og være der for de andre
også. Å ta steg for steg. Nå går Sol og Albin på kurs i traumesensitiv Yoga, slik at de skal klare
å nå de andre der ute som knyter seg og plages av angst for å gå ut blant andre. Albin sier
det fine med Back in the ring og Alex sin filosofi er at man får muligheten til å være der for
andre som trenger det, rundt om i landet. Man tilbyr rett og slett empati!
De fokuserer på hva de eldste skriftene og røttene til Yoga sier om yoga.
Sol forteller at Yoga sutra definerer yoga som «sinnets flyktige mønster».
Første gang hun hørte dette så tenkte hun: HVA?! Er ikke yoga en fysisk treningsform?
Men etterhvert som hun kjente etter så hører man sinnet sitt og de mønstrene man har inni
sinnet sitt veldig godt når man gjør yoga. Sol sier hun hører sine egne negative tanker og de
negative tingene man sier til seg selv. Yoga har lært henne å bli kjent med disse tankene.
Så, hva sier forskningen?
Det er noen fysiologiske ting som skjer i kroppen når vi gjør yoga. Det gjør at vi får en følelse
av ro og velvære. Det kan redusere symptomer på stress og angst, bidra til velvære hos
mennesker med schizofreni og angst, det kan hjelpe med stressresponser i kroppen og
styrke immunforsvaret, bedre humøret og redusere depresjoner. Generelt viser yoga seg å
kunne øke livskvaliteten hos de som praktiserer.
Albin forteller om at han har slitt med dysleksi hele livet. Dette satte hinder for han og
gjorde han engstelig. Han følte seg utenfor og prøvde å gjemme seg bort, siden han ikke
kunne lese og skrive. Når han gikk på steder hvor han fikk beskjed om å skrive og lese, så ga
hjernen beskjed til kroppen om å snike seg unna. På skolebenken laget han bråk når det ble
hans tur til å lese høyt. Slik ble han sendt ut av klassen og slapp unna.

Når han begynte med yoga ble han klar over dette mønsteret. Han jobbet med tankene og
jobbet med yoga. Etterhvert løsnet det noe i nervesystemet hans som gjorde at det gikk opp
for han at han kan prate. Plutselig klarte han å roe kroppen og sitte stille på skolebenken og
konsentrere seg. Albin klarte i voksen alder å fullføre og ta svennebrev. Når han fikk brevet
kunne han ikke tro sine egne øyne.
Han forklarer at før gjemte han seg unna ting han ikke mestret, og brukte rus for å stimulere
seg selv. Han trudde dette var svaret på å få det bra, det var en trøst. Han sier at det er bare
en ting som kunne hjelpe han ut av alt dette, og det var PUSTEN! Det er det forskerne
studerer også, nemlig det at gjennom pusten vår kan vi bli mye bedre uten at man trenger å
gjøre så mye. For kroppen danser etter din egen pust. Det er bare å begynne å puste, så
begynner kroppen din å danse med deg.
Sol snakker om hva det er som skjer i kroppen når man gjør yoga. Hun forteller at de lærte
om vagusnerven på traumeyoga kurset. Vagusnerven styrer de såkalte Fight, Fight, Freeze
responsen, i tillegg til fordøyelsen, endokrine system med alle kjemikalier i kroppen og
annet. Denne vagusnerven kan vi selv påviske med bevegelse, med pust, med dans og med
synging. Slik kan vi øve opp denne nerven slik at den blir sterkere.
Vi mennesker bruker veldig mye tid på å trene og skal bli sterke, men vi bruker veldig lite tid
på å roe ned systemet, det å ta pauser, slappe av og finne balanse i livet. -Det er vi ikke så
god på, men det blir vi nødt til å være.
Sol viser frem toleransevinduet, der vi slapper av og er i flyt, hjernen er koplet til kroppen og
vi klarer å tenke rasjonelle tanker, mens når vi er utenfor toleransevinduet, der er vi i
følelsesmessig opprør eller hjernen kopler litt ut. Det vi kan gjøre med yoga er å trene opp
vagusnerven, slik at vi utvider og får et større toleransevindu. Vi tåler mer å stå i vanskelige
situasjoner, vi takler bedre de svingende følelsene. Man klarer kanskje bedre å stå i de, i
stedet for å rømme til rus eller andre dårlige mønstre vi har tydd til. Man vet at følelsen
kommer til å gå over og at man kan klare å stå i den lengre.
Yoga er et godt verktøy som man bare kan ta med seg hjem og bruke til å forbedre livet sitt
med.
Stillingene i yoga, såkalte asanas, de er med på å påvirke motstandsdyktigheten i kroppen,
de kan endre aktiveringen av nervesystemet. Pusten, pranayama, kan gi oss en direkte
tilgang til vagusnerven og kan bidra til å styre oss tilbake inn i toleransevinduet, når vi står i
noe vanskelig.
Sol forteller at enkelte yogapossisjoner kan oppleves kjipt, men at det er noe med å lære seg
å stå i det. Man får det tidsperspektivet på at ting går over og at man kommer seg igjennom
det:
«Det å gjøre yoga og putte seg selv i en helt vanskelig posisjon, hvor man tenker selv at
dette er jo helt j***lig, det er noe med å vite at det her går jo over. Hvis man bare tar med
seg den erfaringen ut i livet, så vet man at nå er det trasig, men jeg kan stå i det»

Asanaene, de skal hjelpe oss å forfriske kroppen. Det er derfor man ikke kan gå hardt til
verks. Man må ta det rolig , steg for steg, like rolig som man må lære seg å puste skikkelig.
For hvis man går for fort frem, så tenker man selv at dette blir for hardt, eller dette går ikke.
Og man kan ende opp med å skade seg selv. Albin sammenlikner det med når man ser på
barn som leke og har det morsomt og ubekymret puster mens de er i aktivitet. Det er det
han mener vi skal få til. Vi skal ha det morsomt på vegen, vi skal smile og le litt når vi sitter i
litt krokete posisjoner, mens vi klarer å puste oss igjennom. Vi må ta tiden til hjelp for å bli
kjent med vår egen pust og komme i kontakt med vår egen vagusnerve.

Et liv uten rus og med yoga:
Albin forteller om turer de har hatt med Back in the ring til India. Han peker på et bilde av
flere medlemmer på tur og sier «Marita fra back in the ring pleier å si at yoga har ødelagt
ruskarrieren sin.»
Sol forteller om en karmayoga tur hun skal være med på til India, der de skal bidra til
lokalsamfunnet uten å forvente noe tilbake. Dette baseres på de gamle skriftene som sier at
man skal gi noe til samfunnet, man skal gjøre gode gjerninger. Dette er en del av prosessen
man gjennomgår for å bli lærer hos back in the ring.
Dra i rettesnora og si til deg selv at det er sånn her det skal være:
Back in the ring har en vinter og en sommerfestival I året, hvor lærere og elever samles og
gjør yoga sammen hver dag.
«Når man kommer hjem fra en sånn vitamininnsprøytning med masse kraft og energi man
tar med seg hjem, så går det en uke, en måned eller to også sklir rutinene ut. Da prøver man
igjen, man må ikke gi opp. Man må bare dra i rettesnora og si til seg selv, det er sånn her det
skal være.» sier Sol.
Hun husker tilbake til den første festivalen hun var med på, at hun hun tenkte: «går det an å
gjøre ashtanga yoga hver dag? Går det an å stå opp kl 05.00 hver dag og gjøre yoga? – det
går bare ikke an!»
Men det viser seg at det gjøre det jo. Hun forteller at nå er hun med på pilegrimsreisen som
er en av de fire grenene man går opp i som lærer. Hun går ikke bare turen på 4 mil om
dagen, men hun står i tillegg opp hver morgen og gjør ashtanga yoga før gåturen starter.
Albin skyter inn at på denne turen går tankene til andre ting enn rus. I stedet for å tenke på
rus og hvordan man skal skaffe det, så sklir tankene til fellesskapet, til yogaverktøyet og til
praksisen man gjør. Fellesskapet er den største kraften i back in the ring. Det er lov å gå på
en smell, og det er lov. Men da plukker man de opp og henter de inn igjen. Så lenge man
holder de 12 prinsippene om blant annet ærlighet og tillit, så vil man få beskjed om å ta seg
inn igjen og bli med å gjøre yoga hver dag, så er man tilbake i ringen. Men det handler om å
være ærlig, først og fremst mot seg selv. Det er det ikke alle som klarer, men de som klarer å
ta imot hjelpen fra ringen, de kommer tilbake til yogaen.

Referat BYD 2023: Text

Notater foredrag Ellen Johannesen: annengjøring og tilhørighet.
Referent Silje Arnesen Siljehaug

Hvilke historiske/filosofiske forutsetninger og prosesser i oss selv er det som legger grunnlag
for utenforskap?
Ellen snakker om «andregjøring», det at vi skiller andre vesen fra oss selv. Vi skiller mellom
min egen gruppe og andre grupper. Dette kan være sosialt, rase, kjønn, eller i religion og
politikk. Dette er sosialt betinget utenforskap. Men personlig skiller vi også andre ut på
bakgrunn av vår egen kulturelle bakgrunn og historie, der vårt eget selvbilde og ideen om oss
selv er blitt formet. I det vi skiller «andre» fra oss selv blir vi mer adskilte og mer ensomme.
Vi lever i en kultur der vi er veldig individfokuserte og man fokuserer på å skape seg selv, sin
egen karriere og være sin egen lykkes smed.
Når startet atskillelsen:
På 1700 tallet under opplysningstiden startet samfunnsmessige endringer der kirken fikk
mindre makt og dette fellesskapet rundt Gud ikke lengre hadde like sterk samlende kraft,
samtidig som vitenskapen vokste frem sammen med en kunnskap om naturen som en
målbar enhet og menneskene som en levende kraft separert fra naturen og med intelligens
som overgikk Gud og naturen. På dette tidspunktet glemte menneskene sitt forhold til alle
andre levende vesener, vi var ikke lengre så nærme naturen. Vi skilte oss ad med resten av
de levende vesenene på kloden og så naturen som «de andre».
Vi har fortsatt å sette slike grenser for hva vi inkluderer i vårt fellesskap. Vi inkluderer ikke
lengre naturen og dyrene som levende i lik forstand som oss selv. Vi anser naturen som noe
vi kan utnytte for vårt eget formål og vi tillegger ikke dyr de samme sansene som mennesker,
på tross av at de kjenner sorg og smerte som mennesker.
Og i det øyeblikket vi overser og fornekter denne koplingen til andre levende vesen, så blir vi
selv litt mindre menneskelige. Vi ser ikke lengre oss selv som relasjonelle, som del av en
helhetlig evolusjon og som del av en flokk. Vi separerer oss, og vi blir også selv mer atskilte
og mer ensomme.
Evolusjonens tvetydighet, samhold og biologisk skepsis:
Mange av de gamle visdomstradisjonene har mye felles ideer med nyere moderne forskning
innen psykologi, evolusjonell psykologi, kognitiv vitenskap og neurologi. Det bildet som vi har
med oss på evolusjonen hvor vi hører om Darwins survival of the fittest og kampen om
tilværelsen i verden, går gjerne mot den moderne forskningen.
Den moderne forskningen i våre dager går mye på hvordan vi som mennesker er blitt til
igjennom en felles evolusjon og vår evne til samarbeid og til å ta vare på hverandres avkom
og jobbe sammen for å løse problemer. Biologisk har dette gjort oss så knyttet til hverandre
at vi kan lese hverandres nervesystemer som åpne bøker. Vi kan speile hverandre hele tiden,
og på den måten kan vi ikke egentlig si at andre er utenfor. I det vi kutter noen ut, så gjør vi
noe med denne biologiske enheten vi er utviklet til.
Ellen snakker om at vi mennesker ofte blir servert verenshistorien spekket med kriger og
fientskap mellom mennesker og mellom mennesker og arter, mens vi på den annen side

glemmer å fortelle oss selv historien om menneskene i lys av evolusjonen, der vi har vist
evne til samarbeid og omsorg for hverandre. Kroppen og sinnet har utviklet seg basert på
samarbeid og omsorg fra hverandre. -Dette ligger i oss biologisk.
Men vi blir samtidig engstelige når vi ser noen som er annerledes enn oss selv, det kan være
en trussel mot vår flokk. Det kan være noen som har med seg andre gener eller andre
bakterier. Dette kaller Ellen biologisk skepsis. Vi mennesker har en evne til psykologisk å
kategorisere ting. Dette gjør vi med mennesker og ting vi omgir oss med, for å spare hjernen
vår for kognitiv kapasitet.
«Having bias doesn`t make us rasist, it makes us human.”
Men det er hva vi gjør med dette biaset som sier noe om hvem vi er som menneske. Er vi
villige til å la vår frykt for det fremmede overta? Ellen snakker om å bygge bro over den
skepsisen og kategoriseringen som ligger i oss.
Hvor er vi i dag? Har vi noen backing i vår streben?
Vi lever i et høyteknologisk samfunn hvor mye går veldig raskt. Det skaper mye engstelse når
forandringer skjer veldig fort. Før var verden mye større, mens nå har vi tilgang til alt i
verden, hele tiden. Samtidig er menneskene blitt stilt over et hav av muligheter og er blitt
mer fokuserte på å være selvstendige ansvarlige for eget liv. Vi har gjort oss selv til vår egen
Gud og skaper, sier Ellen, og vi har fjernet alle de andre omstendighetene rundt oss som
spiller inn. -Og dette skaper ensomhet og stress. Hvem backer oss i vår ensomme streben og
prosess?
Har vi glemt alle som har gått før oss i evolusjonen?
Vi er ikke så flinke lengre til å se at vi alle er her i kraft av de som har gått før oss. Alle er vi
født inn i dette livet helt hjelpeløse, vi har alle mennesker som har tatt vare på oss, alt vi kan
har vi lært av noen andre igjennom livet. Det at vi lever i det samfunnet vi lever i kan vi takke
andre for. Men dette glemmer vi ofte i vår streben etter selvstendighet.
Dette kan være med å forsterke engstelsen vår, og gjøre at vi ekskluderer andre. Da unnlater
vi å se at vi alle er del av en samme evolusjon og menneskelighet.
De spirituelle tradisjonene er opptatt av felleskap:
Ellen forteller at mange av de spirituelle tradisjonene har et felles fokus på dette fellesskapet
og tilhørigheten vi fødes inn i og er avhengige av. Både innen natur religioner,
stammesamfunnet, buddhisme, er man opptatt av å se det relasjonelle i mennesket og
fremheve de sidene som handler om omsorg, medfølelse og samarbeid som handler om det
limet som holder samfunnet sammen.
Innenfor spirituelle tradisjoner er dette noe man øver på. Og i noen tradisjoner er det slik at
når du snakker om «jeg», så snakker du ikke bare om deg selv som er så og så gammel og har
utrettet sånn og slik i livet, men du snakker om et jeg inkludert din famile, dine forfedre og
samfunnet rundt deg. Så det kan være snakk om en annen type identitet som ligger i «jeg-
et» utifra hvilken kultur du er født og oppvokst i.

Så, hva skjer i yogaens verden?
-Er det annengjøring eller inkludering som skjer i yogaens verden?
Yoga har ikke vert så lenge i vår kultur. Det startet så smått å komme på 30 tallet og senere
på 70 tallet ble man interessert i østlige tradisjoner og hippietiden tar inn Yoga og
meditasjon.
Hva skjer når man henter inn tradisjoner fra østlig kultur og planter ideen om dette i vårt
hyperindividuelle samfunn? Da skjer det veldig fort at man oversetter disse tradisjonene til
våe egen hverdag. Vi tar det for gitt at man gjør det på samme måte. Vi tar det forgitt at når
en person i Norge, så gjør den yoga på samme måte som en person i India, Tibet eller Kina.
Vi glemmer at utgangspunktet kanskje er forskjellig. Vi kutter ofte ut alt det som vi i vesten
ser på som kulturell staffasje, vi skal bare ha teknikken og vil fjerne alt det som vi knytter til
religion og spirituelt.
Da skjer det at vi tilnærmer oss meditasjon og yoga på lik linje som veldig mye annet vi gjør;
dette er noe jeg skal lære meg og mestre. Man skal mestre sinnet sitt og lage seg en egen
yogapraksis. Og mye av det som vi tror er spirituelt rundt yogaen, er mer selvhjelp, der man
fokuserer på den enkelte. Også glemmer vi at det disse tradisjonene gjør, er å inkludere deg
som menneske i en større sammenheng. Det er det som er backingen din! Det er det som
gjør noe forskjell for deg. Det er det som gir deg støtte på veien.
Det å gå inn i en spirituell tradisjon, det handler også om å gå inn og bli del av et fellesskap
og ha støtte i en tradisjon.
Yoga i dag:
Det som har skjedd med yoga de siste årene er at yoga har gått fra å være noe veldig
alternativt og marginalt på 70 tallet, der det var alternative menneskers livsstil til å bli en
stor wellbeing industri som legger vekt på det individualistiske. Du skal ha en fin yogapraksis,
di skal dra på yogaretreater, og det er et slags imperativ om å være perfekt.
Ellen beskriver hvordan yoga fremstilles i sosiale medier:
«det er tynne hvite kvinner som aldri svetter, som gjør avanserte yogastillinger mens de sier
at asanas ikke er viktig»
I prototypen på hvordan yoga fremstilles i vesten ser det ut som man må være tynn og
vellykket for å drive med yoga. Men heldigvis er ikke virkeligheten slik sosiale medier er.
Yogavirkeligheten er ifølge Ellen de mange små yogastudioene rundt omkring der folk blir
godt tatt imot og føler en tilhørighet.
Yoga er en av de raskest voksende industriene som omsetter for milliarder av dollar. Den
delen av yoga forskes det mye på. Det er forbausende mange som svarer i
spørreundersøkelser at de praktiserer. På tvers av all økonomisk nedgang selges det stadig
flere yogamatter, det er stadig flere som praktiserer og flere retreater sentre dukker opp.
Wellbeing industrien blomstrer altså.
Men hva vil Ellen si om Yoga som spirituell tradisjon?

«Det er full forvirring, med OM meg her og OM meg der!», men på den annen side har du
India hvor tradisjonen kommer fra og hvor det indiske nasjonalistpartiet tar yoga tilbake og
hevder det en hinduistisk tradisjon.
Så på en side er yoga knyttet til en nasjonalistisk tradisjon, mens man på den annen side har
yoga som en wellness industri.
Ellens påstand er at yoga kan aldri være separat fra etikk.
Yoga har alltid handlet om det. Yoga har ikke vert de vellykkede menneskene som har reist
på yoga retreater og har hatt masse penger. -Yoga har vert de som har gått fra samfunnet og
søkt sannheten, og har gitt opp alle de materielle godene og den familiære tryggheten og
søkt kunnskap og innsikt i eget sinn. De har søkt innsikt i hva det er å være menneske. Ofte
har de, for de de har jobbet med seg selv, utviklet mere dypere innsikt og klokskap som de
har ført tilbake til samfunnet. Man kan se den dag i dag i Nepal, at de som har meditert
masse og søkt innsikt, de får besøk fra samfunnet som ønsker innsikt og råd fra disse
opplyste munkene.
Man kan ikke gå den yogiske veien uten å ha et etisk fundament. Vårt samfunn er litt
annerledes enn de østlige samfunnene, i de østlige samfunnene har man alltid sett på disse
yogiene som verdifulle. Man har derfor alltid vert villige til å sponse disse med mat og
aktivitet, fordi man har sett at det er verdifullt at noen mennesker får en dypere innsikt og at
disse gir verdi til samfunnet og bruker sin tid på det. Men så vet man at ikke alle kan bedrive
tiden sin med dette, fordi folk må jobbe og forsørge sin familie.
Her har vi en annen setting der yogier må ut også å tjene penger og man ser ikke på dem
med den samme verdien som man gjør i Østen.
Hvis man ser tilbake på gamle østlige tradisjoner, så har de ofte dette inkluderende synet på
samfunnet, at vi skal se på livet som et prosjekt vi gjør sammen. I den sammenheng er ikke
yoga en tradisjon for selvrealisering, men snarere en tradisjon som handler om
relasjonsrealisering.
Igjennom yoga har vi muligheten til å erkjenne vår relasjon til alt levende, og vår nærmeste
biologi er vår egen kropp, som er del av vår evolusjon, som er del av vår historie, våre gener,
vårt nervesystem og vår interaksjon. Man kan bli mer åpen for det og mer takknemlig
kanskje. Man kan oppleve denne relasjonen og kan få en frihet fra denne overdrevne
nevrotiske individualistismen om å være noe og skulle hevde seg hele tiden, og man kan
hvile i en sammenheng og relasjon til alt det levende.
I buddhismen har man uttrykt dette i 4 setninger:
-May all beings have happiness and the causes of happiness
-May they be free from suffering and the causes of suffering.
-May they never be separate from the joy that is the void of suffering
-May they remain in the boundless equanimity, free from both attachment of those ones
and rejection of others

Det første man må gjøre når man praktiserer denne tradisjonen er å praktisere og meditere
rundt likeverd. Du kan ikke gå den spirituelle veien før du har «equinimity», eller likevekt. Da
ser man at alle levende skapninger har den samme natur og vi er alle forbundet.
«Ingen blir fri eller opplyst før alle andre også blir det». Det er i denne sammenheng at ideen
om et helt selvstendig og autonomt selv blir en illusjon!
Vi kan ikke se oss selv annet enn i relasjon til andre. Vi er alle en datter, en mor eller en
søster eller bror. Vi er alle noen i relasjon til andre. Dette får vi en mulighet til å se gjennom
yoga, hvor vi kommer sammen og puster og kjenner vår relasjon til andre. I en yogaklasse
sammen med andre mennesker kan vi puste sammen og slippe ned guarden og åpne hjertet
litt, komme litt ut av hodet og ned i kroppen og kjenne vår relasjon til alt levende.
Ellen forteller at i Tibet så sier man «use your mind», mens man peker på hjertet sitt.
Det er det yoga handler om!

Referat BYD 2023: Text

Foredrag: Mindfullness tilbakefallsforebygging i rus _ Kristin Vikjord
Referent: Silje Arnesen Siljehaug

Kristin startet med yoga samtidig som hun begynte på psykologistudiet. Hun fikk mange svar
på livets spørsmål både i yogaen og i sine studier. Yoga appellerte til spørsmål om det å være
menneske.
Kristin jobber som konstituert psykolog spesialist på en døgnpost for rus og har tidligere
arbeidet på en rus poliklinikk. Den gangen var det rom for å ta yoga og mindfullness med inn
i klinisk behandling når hun skulle ut i praksis i nord. Dette har hun skrevet spesialistoppgave
om.
På poliklinikken arbeidet de med mennesker med rusavhengighet. Det kom mange
protokoller for mindfullness basert behandling, så fikk de bruke dette i sitt kliniske arbeid.
Hypotesen de arbeidet etter var «Pasienter som deltar i mindfullness basert
tilbakefallsforebyggingsgruppe vil oppleve positive fordeler som effekt.»
Målet var å vurdere programprotokollen. Disse protokollene er ganske strenge. Det er gjort
en del forskning på mindfullness i slik behandling, der disse forsøkene utføres i bolker på 8
uker. Grunnen til de korte intervallene er at i USA har de helseforsikring som dekker kun 8
uker behandling. Derfor vil de understreke med forskningen at denne behandlingen fungerer
etter 8 uker.
Kristin påpeker at de som har praktisert yoga og mindfullness vet at dette ikke er
tilstrekkelig. Jo lengre man praktiserer, jo bedre effekt har man. Prosjektet forholdt seg
allikevel til rammene de møtte i det kliniske.
Paradigmeskifte:
Kristin snakker om at vi er midt i et paradigmeskifte der vi har beveget oss fra patologisk og
biologisk fokus (årsak til avvik fra det normale/friske) og til salutologenisk tilnærming, med
mer pedagogisk tilnærming der pasienten står mer sentralt. Man ser mer til den enkeltes
motivasjon for egen tilfriskning. Denne tilnærmingen ligger til grunn for mindfullnessbasert
tilbakefallsforebygging, der pasienten selv må ønske å bli frisk.
Empowerment står sentralt i behandlingen, der den som behandles skal kjenne på mestring
og motivasjon for egen tilfriskning. Igjennom aktørskap får pasienten et større ansvar og
eierskap til prosessen.
Hun peker på at i samhandlingsreformen fra 2012 og helsedirektoratets veileder fra 2014
understrekes empowerment hos pasienter, der man ønsker å se mer av dette i Norge.
Kristin bruker ordet Oppmerksomt nærvær, som er det norske ordet for mindfullness. Det
tilhører den tredje bølgen innenfor kognitiv terapi, sammen med mentaliseringsbasert,
evolusjonsbasert og andre metoder. oppmerksomt nærvær handler om å finne ro i uro.
Ordet uro blir ofte brukt av rusmisbrukere for å beskrive hvordan de har det innvendig.

Som grunnlag for bruk av oppmerksomt nærvær i behandling ligger teorien om at agency
påvirker troen på egen tilfriskning. Dette fant Kristin i sin studie også. Dette påvirket troen
på å få det til generelt i livet.
Toleransevinduet:
Man kan bruke oppmerksomt nærvær for å komme seg inn i toleransevinduet, der man tåler
å stå i uroen. I toleransevinduet svinger vi mellom hypoaktivering og hyperaktivering, der vi
opplever trygghet og velbehag, og en hverdag vi tolerer å stå i over tid. Når vi beveger oss
utenfor dette vinduet og havner i sonen for hypoaktivering eller hyperaktivering, da har vi
det ikke så bra lengre. Vi opplever forhøyet kortisolnivå, man kan være i forhøyet aktivering,
føle oss engstelig, eller være i denne fight-fligt-freeze modusen, eller ha angst over tid.

Dersom man opplever noe traumatisk i livet, kan dette påvirke og innsnevre
toleransevinduet vårt slik at vi tolererer mindre og får en snevrere operasjonsmodus i livet.
Da er det heldigvis slik at det er mange ting vi kan gjøre for å utvide toleransevinduet vårt
igjen, og vi kan gjøre ting for å komme inn igjen i toleransevinduet vårt. Det er her vi
fungerer godt, og tankene våre er rasjonelle, vi klarer å gjøre avveininger og blir ikke sittende
fast i tankekjør eller blir overveldet av situasjoner i livet og kroppen har godt.
Oppmerksomt nærvær handler om å komme inn igjen i toleransevinduet gjennom naturlig
rolig pust, for å få bedre kontakt med tankene og følelsene, som på sikt kan gi oss bedre
evne til emosjonsregulering og mulighet til kognisjonsendring over tid.
Kristin bruker eksemplet at om man ser på buddhistiske munker, så ser man at de er
avslappede i ansiktet, de snakker rolig og sakte, tenker igjennom sakene før de svarer og har
ikke mye eksplosive emosjonelle utbrudd. De er ikke på autopilot.

I terapien har hun arbeidet med at mindfullness blitt brukt som en alternativ strategi, en
ferdighet for å mestre suget etter rus.
Definisjonen av mindfullness:
«Oppmerksomhet her og nå, være bevisst og ikke dømmende holdning.» Ikke-dømmende
betyr i denne sammenheng at man øver på en holdning av vennlighet, nysgjerrighet, aksept,
og ikke hengi seg til de indre kritiske tankene. Dette høres kanskje fint og enkelt ut, men
Kristin har sittet maaaange timer i stille meditasjon og syntes selv ikke det er blitt mye
enklere med tiden. Personlig tenker hun at det har ikke fjernet de indre kritiske tankene eller
at man kan bli sittende fast i bekymringstanker, det har snarere betydd at hun kan kjenne
disse tankene igjen mye raskere når de kommer og kan gjøre noen tiltak for å møte disse
tankene.
Det er dette de ønske rå lære pasientene også, en måte å erfare og se i gruppen at det er en
måte man kan gjøre ting på for å hjelpe seg selv inn i et større toleransevindu.
Kristin har drevet med yoga og mindfullness på flere døgnposter både i Norge og i
Nederland. Hun har også være klinisk veileder på Prison Yoga project i Nederland, så hun har
med seg en del erfaring som ikke er typisk innenfor de kliniske rammene i sitt yrke.
Når Kristin var med å benytte mindfullness for pasienter, var det ifølge protokollen de styrte
etter, lagt opp til 2 timer mindfullness igjennom 8 uker. Her ble det benyttet formell
meditasjon i kombinasjon med uformelle praksiser, som egne observasjoner i hverdagen til
pasientene. Kristin trekker frem eksempler som det å pusse tennene med motsatt hånd av
det man pleier, eller å legge merke til hvordan vinden tar tak i bladene i trærne vi omgir oss
med når man går på tur, eller mindfull spising.
Protokollen består også av psykoedukasjon, det å få en oversikt over den mekanismen som
eksisterer i et tilbakefall til alkoholen. Etter en lang periode der man ikke har drukket eller
har drukket lite, også plutselig røyner det på.. Der arbeides det med at pasienten skal kunne
kjenne igjen alle fasene i en slik prosess. Man skal kjenne forskjellen på det å handle på
autopilot og bli bevisst på det man gjør på autopilot. Man har mange ting i hverdagen man
gjør på autopilot. Det kan være interessant å utforske disse og finne ut av hvordan man kan
pause denne atferden eller stoppe den, med oppmerksomt nærvær.
De arbeidet med oppmerksomhet på triggere, altså hva er det i dette tilfellet som gjør at
pasientene får lyst på alkohol?! De arbeider også med å kjenne igjen atferdsmønstre i
utfordrende situasjoner og hvordan pusten fungerer som en regulator av dette.
De benyttet refleksjoner og erfaringsutvekslinger i gruppa, der de gjorde øvelser og snakket
om hvordan dette opplevdes i etterkant.
Det handler altså om å øke bevissthet rundt indre og ytre triggere for rus og å øke mestring
av rus suget.
Som behandlere måtte de arbeide sammen om å finne pasienter dette kunne passe og
fungere for. Her spiller pasientens klarhet for endring og interesse inn på utbyttet. Pasienten

må være i en fase der denne har rusmestring og ikke ukritisk har inntak av rus, for at slik
behandling skal fungere.
Pasientene i prosjektet ble intervjuet i forkant og svarte på et semistrukturert spørreskjema
utviklet for å måle effekt av prosjektet, både før og etter gjennomføring. Det viser seg at
effekten var 20% økning i oppmerksomt nærvær etter de 8 ukene. Dette indikerer at
pasientene, (som ikke tidligere hadde erfaring med mindfullness), har en positiv effekt av slik
behandling.
Noe av det pasientene rapporterte var økt indre ro, de ble mer bevisst på autopiloten i sitt
eget russug, -altså de kunne kjenne bedre når det begynte å melde seg et sug, de ble mer
oppmerksomme på negative tanker og egen ubevisste planlegging av å drikke, de
rapporterte at de testet ut hjemme å bruke mindfullness som alternativ strategi for å utsette
når de skulle drikke. Mange sa også at de fikk en bedre forståelse for sin egen avhengighet
igjennom erfaringsutvekslingen med medpasienter rundt mindfullness. Det ble registrert
mye refleksjoner rundt egen rus og pasientene rapporterte at de kunne forstå sin egen
avhengighet med mer medfølelse. – Isteden for å belemre seg selv med masse skam og
skyldfølelse på grunn av hva de har utsatt sin familie, så kunne de se sine egne vansker som
en sykdom og at de ikke er alene om å ikke helt få til å la være.
Det å knytte relasjoner, det sosiale aspektet var også en veldig positiv effekt av prosjektet.
Pasientene fikk masse ut av å bygge relasjoner rundt felles behandling.
Noen rapporterte også en generell trang til å ta tak i helsa si og bedre denne etter
prosjektet. De fikk en mestringsfølelse som bidro med lyst til å rette opp i andre ting, som å
slutte å røyke eller gå ned i vekt og spise sundt.
Kristin avslutter med å fortelle at pasientene rapporterte generelt økt livsengasjement, tro
og håp.
Hvilke implikasjoner har de funnet:
Mindfullness øvelser krever kognitiv fungering, og får til tider en del kritikk for dette. Flere av
øvelsene går over litt tid og kan være krevende for mennesker som har mye indre uro og har
drevet med rus. Kristin nevner at hun tidligere har blandet yoga og meditasjon for å fange
disse menneskenes oppmerksomhet, med mer bruk av bevegelse, for ikke å bli sittende helt
stille.
Prosjektgruppen til Kristin var mennesker med god rusmestring generelt, men hun forklarer
at lidelsestrykket, -hvor urolig og preget vi er av vår lidelse fra dag til dag, vil påvirke hvor
tilgjengelig vi er til enhver tid for å klare å sitte i ro over lengre tid å drive fokusert med
mindfulle øvelser. Dette opplevde Kristin og prosjektgruppen at var utfordrende, å finne en
pasientgruppe som var såpass homogen og hadde et gjevnt over lavt lidelsestrykk over de 8
ukene prosjektet gikk.
Kristin mener at dette problemet kunne vært løst med å gjøre mere mindfull yoga i
prosjektet, altså ikke bare stillesittende mindfullness, for da ville bevegelsene kunne tatt
fokuset vekk fra lidelsen hos de pasientene som hadde problemer med å fokusere.

Tilbakemeldingene viste at de metodespesifikke delene av programmet fungerte godt. Altså
de rene mindfullness øktene ga pasientene et godt verktøy som de kunne bruke. Men det
var også et resultat av gruppetilhørighet, interesse og egen motivasjon hos den enkelte
pasient.
-Så det kan virke som det ikke bare er hva vi gjør, men hvordan vi gjør det, som påvirker
pasientenes gode opplevelser.
Oppsummert viser prosjektet at denne modellen var en god metode og tillegg til individuell terapi for tilfriskning av rusavhengige og tilbakefallsforebygging.

Fordypning: Rus og avhengighetspsykologi

Ønsker du å lese

Psykolog Kristin Vikjord

Spesialistoppgave 

Mindfulnessbasert Tilbakefallsforebygging - Evaluering fra klinisk praksis

Vi har fått tillatelse fra Kristin Vikjord å dele hennes spesialistoppgave om du ønsker et dypdykk inn i Kristins arbeid. 

Ta kontakt om dette er noe du ønsker.

Referat BYD 2023: Text
Referat BYD 2023: Text

Foredrag Utenforskap_ Uma Feed Referent: Silje Arnesen Siljehaug

Som adoptert føler hun seg annerledes. Etterhvert når det blir viktig å høre til, som når man
starter på skolen eller i idrett, da gikk det opp for henne at på innsiden føler hun én ting,
mens hun på utsiden viser noe helt annet.
Filmen markerer et periodeskift for henne. Hun hadde sittet alene med ideene inne i hodet
sitt uten å vite hvordan det ville bli mottatt. Hun satt med disse følelsene og tankene for seg
selv.
Når filmen ble ferdig ble det noe som forandret seg inni henne. Hun merket at med en gang
hun hadde sagt det høyt, og budskapet skulle ut i verden, så ble det opp til de andre hvordan
de ville motta det!
Det å si det høyt gjorde en forskjell.
-Når man sier det høyt får man speilet hva andre ser i en. Man må tåle å stå i det. Uma
opplevde dette som frigjørende.
Filmen:
Filmen handler ifølge Uma om identitet og utenlandsadopsjon. -Om å finne sin plass, forsone
seg med sin historie og eie denne.
-Noe helt annet er hva samfunnet vil si om denne historien, hva samfunnet synes om
adopsjon. Mange mener hun bør være glad for at hun kom til Norge, at hun var heldig som
slapp unna hjemlandet. Men selv om Norge er et rikt land, har hun ikke alltid følt seg så
heldig.
Det er ikke enkelt å si noe om dette, fordi det bryter med normen og med andre menneskers
solskinnshistorie på dine egne vegne.
Filmen The only story handler om et liv hvor hun som adoptert havnet i en eksistensiell krise
etterhvert som hun vokste og ikke fikk svar på de eksistensielle spørsmålene vi alle har i
livet. -Hvor kommer jeg fra, hvem er jeg, hvorfor er jeg slik som jeg er?
«Du kunne få svar, det fikk aldri jeg» sier Uma.
Hun hadde ikke tilgjengelig en biologisk mamma som kunne svare ut disse spørsmålene. I
stedet hadde hun en adoptivfamilie som fortalte henne om en biologisk mor og far i Sør
Korea, som ikke kunne ta vare på henne og derfor hadde levert henne på et barnehjem, men
at den biologiske moren hennes helt sikkert hadde vært glad i henne.
Uma ble ofte møtt med spørsmål om hun ville vært for uten adopsjonen, og kommentarer
som «du er vel takknemlig?» «Du var jo så liten når du kom hit, du husker vel ingenting!» og
«du slipper jo å vokse opp i Korea, i fattigdom og med dårlige utsikter for et godt liv.»

Uma stiller seg spørsmålet om hvorfor alle andre synes å ha lik oppfattelse om hennes liv. -
De snakker alle om takknemlighet...
Hun forteller om hvor vanskelig det kan være for et barn å sette spørsmålstegn ved de
sannheter vi blir fortalt og innprentet av våre foreldre og voksenpersoner i oppveksten. Barn
vokser opp med en rask lærdom om at «dette er deg» og «dette er mamma». Når Uma
vokste opp og begynte å sette spørsmål ved sin bakgrunn og sin eksistens, så var det
vanskelig å si ifra og si imot de voksne.
«Det å si ifra som et barn til de voksne, det kan være som å møte en vegg! Spesiellt hvis du
har en annen historie, og den historien er ganske langt vekk fra andres virkelighet,
oppfattelser, ønsker eller håp»
Heldigvis er vi blitt bedre på dette sier Uma, som sier at hun i samtaler med sin adoptivmor
har forstått at det nok var lettere for de voksne den gangen hun vokste opp å ikke lytte til
hva barna sa. Man skulle ikke gjøre det, da barns virkelighetsoppfattelse var mangelfull, og
fordi barn rett og slett kunne lyve i mange sammenhenger. Det var slik man tenkte om barn
som kanskje hadde noen sprø tanker eller minner de delte med de voksne. Derfor avfeide
man ofte disse barna.
Uma sier hun lærte tidlig at hvis hun skulle klare å motsi dette, så måtte hun argumentere,
diskutere og snakke imot ikke bare sin egen familie og venner, men også imot det samfunnet
tenker om henne.
Hun sier at dette har formet hennes bilde av seg selv og hennes selvverd. Følelsen av
utenforskap og ensomhet, den evige søken på å finne seg selv, det som mange kaller en
identitetskrise og en eksistensiell krise. Det har hun gått med igjennom årene, og hver gang
hun har trudd at hun har funnet ut av det, så møter hun en ny vegg.
Reisen hjem:
Nå- 40 år etter, så har Uma endelig fått svar. I mai 2023 fikk hun en mail om en DNA-match i
DNA-registret i Korea.
Hun hadde lagt igjen en DNA-prøve på politistasjonen og etter 1,5 uke så kom det svar; «Det
er en 99,9% match i systemet, vi har funnet din familie!»
Dette var noe hun hele tiden hadde trudd skulle gjøre henne hel, at denne dagen skulle bli
den lykkeligste i hennes liv, det å endelig få svar. Som hun sier i filmen, -at da skulle det
sorte hullet forsvinne..
Hun sier at hun ikke vet om det har forsvunnet, eller om det har blitt noe annerledes, eller
om det bare har blitt erstattet med et nytt hull. Fordi den seieren hun trudde skulle bli så
bra, det å kunne si « det var det jeg sa, jeg hadde rett», den seieren ble plutselig veldig
bitter-søt.
-Fordi hun sitter nå i Norge, skilt, med 2 barn, hennes liv og virke er i Norge. Hun er norsk
statsborger og hennes Koreanske statsborgerskap ble tatt fra henne i det hun ble adoptert.
Nå har hun en familie; en mor, en far og en storebror i Korea, som er Koreanske, som kun
kan koreansk kultur, språk og historie. -Og selv sitter hun på den andre enden av kloden.

Nå har hun et 40 års langt liv bak seg, og en vei foran seg, som hun skal prøve å sy sammen
til sin egen historie.
Uma kom til Korea og møte sin biologiske familie for første gang i år. Der opplevde hun å bli
en av mengden. Hun likte følelsen av det hun kaller «å hengi seg til likheten», og hun sier det
var deilig å være anonym. Der var det ingen som kunne se på hennes ytre automatisk at hun
ikke var en av flokken.
Uma sier til det norske samfunnet at «For deg er dette naturlig og en del av hverdagen. Du
har nok ikke opplevd dette.»
Den biologiske familien:
Det ble annerledes enn hun hadde sett for seg å finne sin biologiske famile. Uma sier hun
trur akkurat dette jan være vanskelig for mange å snakke om.
«Hva nå?»
Hun beskriver det slik: «Det føles som å ha fått et helt nytt hus med nye farger og en haug
gamle møbler + de møblene man har med seg fra sitt eget liv, også skal man plutselig
møblere dette sammen. Hvordan samler man den gamle historien med en ny?»

«Når fraværet setter seg, hvordan kan du si at det ikke setter spor?»
Uma har aldri fått lov til å eie sin egen historie, fordi det var en solskinnshistorie som ble
fokusert på i stedet.
-Men kroppen husker!
Hun sier at kroppen har to typer minner: tanker og kroppslige minner.
Uma trur at kroppen forholder seg til erfaringer fra livet, den historien sitter i kroppen.
Hun snakker om hvordan babyer automatisk kjenner lukten av mammaen sin igjen.
-Og hva skjer med en baby som mister sin mamma?
-Hva skjer med en baby som ikke blir holdt?
Uma sier at hennes historie handler om 2 personer; henne selv og mammaen hennes.
-Men når hun kom til Norge snur historien! Den handler nå om takknemlighet og om å ikke
såre de som har reddet henne.
Hun stiller seg spørsmålet: «Hvordan havnet jeg i gjeld? -Jeg som var en baby som ikke selv
valgte å bli reddet!»
Hun har valgt å anmelde den norske stat. Hun vil få sin biologiske familie på papiret og få
tilbake sin riktige fødselsdato og sitt biologiske navn. Hun fjerner nå den fiktive historien som
ble fortalt henne om at moren leverte henne på et barnehjem, og tar tilbake den ekte
historien om henne som spebarn,- stjålet fra sin biologiske familie og adoptert bort til et
fremmed land, med en fiktiv fødselsdato og navn.
Del 2 av historien:

Uma opplevde det vanskelig å skulle snakke om filmen og historien sin for første gang siden
hun nå har truffet sin biologiske familie. Vi på BODØ YOGA DAG var heldige å få oppleve del
2 av historien for første gang. Det er ofte vanskelig å snakke om de vanskelige og vonde
sakene, og Uma mener det kanskje er derfor vi ofte ikke går så i dybden når noen spør oss
hvordan det egentlig går.
Det blir ofte litt dårlig stemning når man forteller at man sitter hjemme og gråter og har det
vondt.
«Det er på en måte del 2 av mitt liv, det er det jeg holder på med nå» sier Uma.
Nå føles det rart å dele filmen, mens det nå plutselig er mange ting i filmen hun laget for
mange år siden, som nå er forandret.
På spørsmål fra publikum svarer Uma at hun har vert 9 dager sammen med sin mamma og
pappa og storebror i Korea. Det er et hav av forskjell på norsk og koreansk kultur. Uma synes
det er vanskelig å lære seg koreansk, som hun selv beskriver som et veldig vanskelig språk å
lære. Hun har sammen med sin egen datter lastet ned en app for å prøve å lære språket.
De biologiske foreldrene er veldig dårlig i engelsk, så det gjør det vanskelig å kommunisere.
«De tenker jo selvfølgelig på at jeg er deres datter, jeg er 100% koreansk, så klart er det
veldig enkelt for meg å lære koreansk, for jeg er jo koreansk»
-Men gramatikken, lydene og tankemåten bak språket er annerledes. Filosofien og kulturen
bak språket er helt annerledes. Måten vi snakker norsk på sier jo noe om vår kultur. Og det
gjør det i Korea også, sier Uma.
Koreansk språk er veldig poetisk.
«Det føles litt som å høre Ari Behns bryllupstale til Märta, litt sånn : «Märta, du er en
lysfontene...» Som hele Norge den gangen synes var voldsomt pompøst og romantisk han
skulle snakke da. Litt sånn er det for meg å høre koreansk. Og når jeg prøver på google
translate også er det et dikt av en setning og ordstillingen er annerledes.»
«Så jeg sier til min datter at: du må bare tenke at de snakker litt sånn som Yoda i StarWars;
Mat jeg vil ha + litt poesi.»
Avslutningsvis konkluderer Uma med at adopsjon satt inn i et kapitalistisk system desverre
gir rom for bakmenn, som vil utnytte det tradisjonelle tilbudet og etterspørselen som er i et
hvilket som helst marked.

Dette var et foredrag til ettertanke!
Sitater fra Uma:
«No man is an island. Selv om vi er I vårt stille sinn og kan trekke oss tilbake, eller har
forskjellige måter å organisere livet vårt på, så er vi på en eller annen måte del av et
storsamfunn der en må forholde seg til andre. Veldig ofte så forholder ikke «de andre» seg
til det indre livet eller det kaoset vik har.»

bottom of page